Langt oppe i den arktiske fjellheimen lå stedet som på folkemunne ble kalt «Lapplands Helvete». Kobbergruvene i Sulitjelma ble etablert i 1891 av den svenske industrimagnaten Nils Persson. På rekordtid vokste virksomheten til å bli Norges nest største industriarbeidsplass rundt år 1900.
I Sulis fantes arbeidere og funksjonærer fra mange nasjoner, og den vide fjelldalen var sentrum for en yrende aktivitet. Samtidig førte kravet om avkastning og effektivitet til en rovdrift på arbeiderne som savnet sidestykke. De ble behandlet som slaver, mens eierne levde i storslagen luksus.
Gruveselskapet eide hver tomme av dalen, og de rundt tre tusen innbyggerne befant seg der utelukkende på selskapets vilkår. Hvis en arbeider for eksempel ble syk eller døde, ble hele familien ganske enkelt kastet ut. Lønnen ble utbetalt i mynter produsert av kobberet arbeiderne selv drev ut av gruvene. De var gyldige kun ett sted: På selskapets egen butikk i Sulis.
På en iskald januardag i 1907 begynte arbeiderne å strømme ut på isen som lå på Langvannet midt i dalen. Det eneste stedet som ikke var gruveselskapets eiendom. De hadde fått nok av undertrykkelse og blodslit. Anført av omreisende agitatorer som Kata Dalström, Martin Tranmæl og Helene Ugland, stiftet arbeiderne sin egen fagforening i det som senere er blitt kalt «Opprøret på Langvannsisen». Handlingen i Sulis utspiller seg i den voldsomme tiden som ledet opp til det historiske opprøret.